Salong på Grusomhetens teater, 13. mars, 2026

av Hilde Rustad

13. mars på Grusomhetens Teater så jeg improvisasjon som scenekunst, i «Salong med Ensemble Haus», med Janne Eraker, Siri Jøntvedt og Magnus Løvseth.
​
Improvisasjon kan være så mangt, og improvisasjon som scenekunst som egen sjanger blir sjelden vist på norske scener. Ensemble-, eller gruppe-improvisasjon, kan romme dans og teater, og historisk sett forstår jeg som danseforsker dette uttrykket i sammenheng med, og fortsettelsen av, utviklingen av postmoderne dans, – og kanskje aller mest i forlengelsen av arbeidet til gruppen Grand Union (1970-76). (Banes 1987)

Helt sentralt i improvisasjon som scenekunst står viljen til improvisasjon: improvisasjonen skjer fordi utøverne ønsker å improvisere. De er i en modus hvor alle er innstilt på å skape noe sammen, og, som her i «Salong med Ensemble Haus» – de ønsker å improvisere for et publikum. 

Ofte vil utøverne ganske møysommelig konstruere eller skape improvisasjonen sammen. Hvilke valg de tar, og handlinger de gjør kan finne sted i øyeblikk hvor de står i komplekse situasjoner. Ofte vil improvisasjonen etter hvert mer og mer få sitt eget liv, og sin egen logikk. Og, av og til kan det meste gå nesten av seg selv. I tilfeller hvor improvisasjonen virkelig tar av og får sitt eget liv – kan utøverne lene seg tilbake og liksom la improvisasjonen folde seg ut. Dette kan forstås som at improvisasjonen selv er subjektet hvor utøverne utfører improvisasjonens iboende vilje som selvfølgelige handlinger, hvor valgene utøverne tar oppleves nærmest ‘som om’ de allerede eksisterer – og det kan oppleves som at valgene gir seg selv.  

Scenekunstimprovisasjon er et pågående skapende arbeid som utspilles i dialogiske relasjoner utøverne imellom, parallelt med at det også er et dialogisk forhold mellom improvisasjonen og publikum.  Utøverne kan handle umiddelbart ut fra individuelle impulser, ideer og hva som skjer i dem, mellom dem og rundt dem. Handlinger som utspiller seg er relasjonelle og bygger blant annet på utøvernes erfaringer og forståelse av improvisasjon, scenekunst, kroppslig kunnskap, blir til fortløpende og er ofte beskrevet som å finne sted i øyeblikket.   

I improvisasjon er det ingen koreograf eller regissør, og heller ingen én bakenforliggende forfatter, som bestemmer. Improvisasjonsutøverne tar selv sine valg og utøver disse. Mellom utøverne i gruppen må det være en gjensidig tillit til, og forståelse av, at de gjennom ikke-ensartede handlinger skaper noe sammen. Med dette står improvisasjon som scenekunstnerisk uttrykk i sterk kontrast til teater og koreografi som tradisjoner som karakteriseres av at materialet er utviklet, og gjennomarbeidet på forhånd. 

I kontrast til dette kjennetegnes en polyfon improvisasjon (Rustad 2013), som «Salong med Ensemble Haus» kan beskrives som, ved at mangfold har prioritet. For meg er begrepet 'polyfoni' i betydningen flerstemmighet et godt begrep å anvende når det gjelder gruppeimprovisasjon som scenekunst. I «Salong ...» er utøvernes bakgrunn ganske forskjellig: det er en tubaspiller, en steppdanser og en dansekunstner med omfattende erfaring med improvisasjon som scenekunst. Utøverne, eller ‘stemmene’ samspiller polyfont med og i relasjon til hverandre, og da ikke på måter som underordner én stemme i forhold til andre. Det som vanligvis utgjør lederens mer autoritative stemme, er i et polyfont uttrykk desentrert og fordelt gjennom alles stemmer som kan forstås som likeverdige, med de samme rettighetene, og hvor hver enkelt utøver tar del ut fra sin erfaringsbakgrunn og med sin verden. 

For at en flerstemmig eller polyfon danseimprovisasjon skal kunne vises for publikum innebærer det at en eller flere jobber for å føre dansekunstnere og andre utøvende kunstnere sammen. Det handler videre om å skaffe spillested, skaffe penger til honorar og alle andre utgifter, markedsføre og gjøre en hel mengde oppgaver knyttet til før -og etter- publikumsvisningen. Det kan dreie seg om å få inn teknikk og hyre teknikere fordi det er ønskelig å tilføre andre elementer som lyd og scenelys. Det kan dreie seg om renhold. Og om klær. Og mere til. Noen må med andre ord være motivert og ha gjennomføringsevne for å få improvisasjon som scenekunst for publikum til å skje. 
​
For meg som tilskuer er det nettopp det uforutsigbare og risikofylte ved improvisasjon som gjorde forestillingen på Grusomhetens teater spennende, - tusen takk Janne, Siri og Magnus!
hilde rustad

Referanser
Banes, Sally. 1987. Terpsichore in Sneakers: Post-Modern Dance : With a New Introduction. Wesleyan University Press. https://contents.bibs.aws.unit.no/?isbn=9780819561602.
Rustad, Hilde. 2013. “Dans etter egen pipe?: en analyse av danseimprovisasjon og kontaktimprovisasjon - som tradisjon, fortolkning og levd erfaring.” Avhandling, Norges idrettshøgskole. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2018020748014.