Refleksjoner av Karen Høybakk Mikalsen, mai/juni 2026

Jeg er invitert til å skrive noen ord om Ensemble Haus, nummer 2 i rekken av Janne Erakers nye initiativ. Fredag, 8.mai på Grusomhetens teater deler det faste ensemblet - Janne (stepp), Siri Jøntvedt (samtidsdans) og Magnus Breivik Løvseth (tuba) - scenen med Jennifer Torrence (perkusjon), som er invitert gjest for kvelden.
Jeg har fulgt Jannes arbeid og initiativ over lengre tid, både som koreografisk sparringspartner og ytre øye, og som spesielt interessert i improvisasjon gjennom min snart 20-årige fordypning i Ensemble Thinking™ – en praksis for scenisk gruppeimpro, kort fortalt.
Ved tidligere visninger og salonger har Janne forberedt meg på å «se på dette mer som en konsert, enn en forestilling». Det har åpnet flere sanser og lag i meg, og jeg opplever rommene som skapes usedvanlig rause. Konseptet med å blande ulike kunstnere og sjangre til å «se hva som skjer» setter både dem og meg – oss som betraktere, i en egen tilstand; ingen vet hva som skal skje, men vi opplever nåtiden sammen. Vi stiller oss til rådighet og deler tilstedeværelsen og øyeblikket. Jeg liker denne tilstanden av not knowing - en følelse av åpenhet og forventning.
Denne kvelden skjer det mye. Jeg følger utøverne i valgene de tar: kropper og bevegelser i rommet, nærvær som fanger meg, lyd som bygger seg opp. Instrumenter og elementer som presenteres og flyttes på. Soloer som sameksisterer, interaksjoner og samspill. Bevegelser som produserer lyd. Insisteringer. Crescendo. Brudd. Stillhet. Forsvinninger bak bordet. Lek i trappa. Presentasjon av tekst. Skraping av cymbaler mot gulvet. Rom i endring. Smil som smitter.
Noen ideer følges opp, støttes og vokser, mens andre ideer forsvinner raskere enn jeg skulle ønske. Jeg tar meg selv i å se når det visuelle og kroppslige er i bevegelse, mens ørene spisses når rommet stilner. Selv om det ikke alltid synes, pågår det en aktiv lytting, og av og til lukker jeg øynene og lener meg inn i konserten. Med sine ulike bakgrunner og sjangre finnes det flere lag av lytting mellom utøverne. Det sceniske og lydlige overlapper hverandre, - og det er i dette de bygger verket sammen.
-
Jeg har lenge grublet over begrepet ensemble, både i lys av egne erfaringer og i møte med kveldens Ensemble Haus, - Hva er egentlig et ensemble?
En generell definisjon er en gruppe, et kompani, kor eller et orkester der samspillet mellom individene utgjør helheten. På min arbeidsplass, Teaterhøgskolen, har vi begynt å bruke ensemble som et verktøy - i stedet for klasse - som en måte å fungere sammen på.  Det innebærer å samarbeide, gi og ta plass, initiere og støtte hverandre, og der man kan ha ulike oppgaver mot et felles mål. Det handler ikke bare om det utøvende, men å ta ansvar og holde rammen sammen – for hverandre.
Ut fra mine erfaringer handler det om å kultivere et «vi» - en felles energi. Jo lengre man arbeider sammen og tuner seg inn mot hverandre, desto sterkere blir denne kvaliteten. Litt som med mennesker man har kjent over tid, der man til tross for ulikheter kan kjenne på samhørighet. Og når nye tilkommer, tar det gjerne litt tid før den nye konstellasjonen finner sin form.
I Ensemble Thinking™ øver vi på nettopp dette og på å forholde oss til verket som helhet - det store bildet. Både gjennom det vi kollektivt skaper i stunden og hvordan det leses fra publikumsperspektivet. Nina Martin, som har utviklet praksisen, bruker begrepet «to throw the eye»: å ta kompositoriske valg innenfra verket, enten ved å forsterke noe – fysisk støtte, ramme inn – eller ved å rydde i et kaotisk bilde ved å trekke elementer ut. Det er en måte å koreografere fram «gullet» på, skape dynamiske skift og bygge dramaturgi mens vi arbeider.
-
I Ensemble Haus er det tydelig at de faste medlemmene – Janne, Siri og Magnus – har vært mye på gulvet sammen. De har en egen ro og gjensidig forståelse. Når en gjest inviterer inn, som Jennifer Torrence denne kvelden, tilfører det nytt blod til konstellasjonen. Det er ingen tvil om kompetansen, men jeg blir nysgjerrig på hvordan de finner «vi’et». Med Ensemble Thinking™-briller regnes et ensemblet som mer enn fem individer - når man ikke umiddelbart leser antallet. Jeg leser derfor Ensemble Haus intuitivt som en kvartett, eller en trio pluss en solo, og til tider også som fire soloer som sameksisterer. Samtidig er det mange elementer og lag som virker sammen og skaper en større helhet - et ensemble av elementer:
Hver av utøverne har sin egen signatur, sitt eget instrument, sin egen kropp og bevegelse, og sin egen måte. Steppeskoene har ulike karakterer, Magnus’ tuba blir en egen kropp og Jannes knallrosa skjorte får et eget fokus. Bordet med instrumenter framstår som en stasjon og en utømmelig kilde til impulser.
Det mangler ikke på initiativ og det er mange fine øyeblikk: Siris detaljerte solodans i starten og stillheten med vispene, Magnus’ duo med Jannes hånd på klokkespillet, Jennifers insisterende veiving av rør og tråkk på puter, og Jannes konsentrasjon og rytmiske støtte. Samtidig oppstår det av og til løse tråder – initiativ som ikke følges opp, som dør ut for fort eller hvor jeg føler meg litt snytt: som når Magnus fortsetter å insistere på klokkespillet etter at Janne trekker til seg hånden, men i stedet for å løfte det fram for oss, synker ned bak bordet. Eller Jennifers lydproduksjon som kunne løftet taket, men som ikke forplanter seg ut i rommet. Eller når Siri hoppende og smilende drar med seg Janne fra bakveggen – et øyeblikk som føles som solen som bryter fram gjennom skyene – men som i stedet for å vokse, løses opp.
Det er her jeg tenker på helheten og det store bildet: hva som kunne oppstått dersom ensemblet i større grad hadde støttet og løftet hverandres ideer. Kanskje kunne bildene vart lenger, og kanskje kunne energien vært mer samlende?
Alt i alt oppleves timen med kveldens utøvere rik, til tider noe kaotisk, men også nærværende. Det er noe eget med å være impro-publikum og jeg føler meg alltid heldig som får dele øyeblikket og tilstedeværelsen med dem. Som flere ganger tidligere blir vi sittende og prate i foajéen på Grusomhetens teater, en sjelden perle i Oslo. Ettersnakket er på mange måter en faglig forlengelse av det vi nettopp opplevde sammen, og det gir et ekstra lag at Magnus selv opplevde noe magisk i møte med klokkespillet. Jeg håper at han ved neste tilfelle flytter seg fram på scenen - eller at noen sniker fram en mikrofon.

av Hilde Rustad

13. mars på Grusomhetens Teater så jeg improvisasjon som scenekunst, i «Salong med Ensemble Haus», med Janne Eraker, Siri Jøntvedt og Magnus Løvseth.
​
Improvisasjon kan være så mangt, og improvisasjon som scenekunst som egen sjanger blir sjelden vist på norske scener. Ensemble-, eller gruppe-improvisasjon, kan romme dans og teater, og historisk sett forstår jeg som danseforsker dette uttrykket i sammenheng med, og fortsettelsen av, utviklingen av postmoderne dans, – og kanskje aller mest i forlengelsen av arbeidet til gruppen Grand Union (1970-76). (Banes 1987)

Helt sentralt i improvisasjon som scenekunst står viljen til improvisasjon: improvisasjonen skjer fordi utøverne ønsker å improvisere. De er i en modus hvor alle er innstilt på å skape noe sammen, og, som her i «Salong med Ensemble Haus» – de ønsker å improvisere for et publikum. 

Ofte vil utøverne ganske møysommelig konstruere eller skape improvisasjonen sammen. Hvilke valg de tar, og handlinger de gjør kan finne sted i øyeblikk hvor de står i komplekse situasjoner. Ofte vil improvisasjonen etter hvert mer og mer få sitt eget liv, og sin egen logikk. Og, av og til kan det meste gå nesten av seg selv. I tilfeller hvor improvisasjonen virkelig tar av og får sitt eget liv – kan utøverne lene seg tilbake og liksom la improvisasjonen folde seg ut. Dette kan forstås som at improvisasjonen selv er subjektet hvor utøverne utfører improvisasjonens iboende vilje som selvfølgelige handlinger, hvor valgene utøverne tar oppleves nærmest ‘som om’ de allerede eksisterer – og det kan oppleves som at valgene gir seg selv.  

Scenekunstimprovisasjon er et pågående skapende arbeid som utspilles i dialogiske relasjoner utøverne imellom, parallelt med at det også er et dialogisk forhold mellom improvisasjonen og publikum.  Utøverne kan handle umiddelbart ut fra individuelle impulser, ideer og hva som skjer i dem, mellom dem og rundt dem. Handlinger som utspiller seg er relasjonelle og bygger blant annet på utøvernes erfaringer og forståelse av improvisasjon, scenekunst, kroppslig kunnskap, blir til fortløpende og er ofte beskrevet som å finne sted i øyeblikket.   

I improvisasjon er det ingen koreograf eller regissør, og heller ingen én bakenforliggende forfatter, som bestemmer. Improvisasjonsutøverne tar selv sine valg og utøver disse. Mellom utøverne i gruppen må det være en gjensidig tillit til, og forståelse av, at de gjennom ikke-ensartede handlinger skaper noe sammen. Med dette står improvisasjon som scenekunstnerisk uttrykk i sterk kontrast til teater og koreografi som tradisjoner som karakteriseres av at materialet er utviklet, og gjennomarbeidet på forhånd. 

I kontrast til dette kjennetegnes en polyfon improvisasjon (Rustad 2013), som «Salong med Ensemble Haus» kan beskrives som, ved at mangfold har prioritet. For meg er begrepet 'polyfoni' i betydningen flerstemmighet et godt begrep å anvende når det gjelder gruppeimprovisasjon som scenekunst. I «Salong ...» er utøvernes bakgrunn ganske forskjellig: det er en tubaspiller, en steppdanser og en dansekunstner med omfattende erfaring med improvisasjon som scenekunst. Utøverne, eller ‘stemmene’ samspiller polyfont med og i relasjon til hverandre, og da ikke på måter som underordner én stemme i forhold til andre. Det som vanligvis utgjør lederens mer autoritative stemme, er i et polyfont uttrykk desentrert og fordelt gjennom alles stemmer som kan forstås som likeverdige, med de samme rettighetene, og hvor hver enkelt utøver tar del ut fra sin erfaringsbakgrunn og med sin verden. 

For at en flerstemmig eller polyfon danseimprovisasjon skal kunne vises for publikum innebærer det at en eller flere jobber for å føre dansekunstnere og andre utøvende kunstnere sammen. Det handler videre om å skaffe spillested, skaffe penger til honorar og alle andre utgifter, markedsføre og gjøre en hel mengde oppgaver knyttet til før -og etter- publikumsvisningen. Det kan dreie seg om å få inn teknikk og hyre teknikere fordi det er ønskelig å tilføre andre elementer som lyd og scenelys. Det kan dreie seg om renhold. Og om klær. Og mere til. Noen må med andre ord være motivert og ha gjennomføringsevne for å få improvisasjon som scenekunst for publikum til å skje. 
​
For meg som tilskuer er det nettopp det uforutsigbare og risikofylte ved improvisasjon som gjorde forestillingen på Grusomhetens teater spennende, - tusen takk Janne, Siri og Magnus!
hilde rustad

Referanser
Banes, Sally. 1987. Terpsichore in Sneakers: Post-Modern Dance : With a New Introduction. Wesleyan University Press. https://contents.bibs.aws.unit.no/?isbn=9780819561602.
Rustad, Hilde. 2013. “Dans etter egen pipe?: en analyse av danseimprovisasjon og kontaktimprovisasjon - som tradisjon, fortolkning og levd erfaring.” Avhandling, Norges idrettshøgskole. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2018020748014.