Et ensemble av elementer

Refleksjoner av Karen Høybakk Mikalsen, mai/juni 2026

Jeg er invitert til å skrive noen ord om Ensemble Haus, nummer 2 i rekken av Janne Erakers nye initiativ. Fredag, 8.mai på Grusomhetens teater deler det faste ensemblet - Janne (stepp), Siri Jøntvedt (samtidsdans) og Magnus Breivik Løvseth (tuba) - scenen med Jennifer Torrence (perkusjon), som er invitert gjest for kvelden.
Jeg har fulgt Jannes arbeid og initiativ over lengre tid, både som koreografisk sparringspartner og ytre øye, og som spesielt interessert i improvisasjon gjennom min snart 20-årige fordypning i Ensemble Thinking™ – en praksis for scenisk gruppeimpro, kort fortalt.
Ved tidligere visninger og salonger har Janne forberedt meg på å «se på dette mer som en konsert, enn en forestilling». Det har åpnet flere sanser og lag i meg, og jeg opplever rommene som skapes usedvanlig rause. Konseptet med å blande ulike kunstnere og sjangre til å «se hva som skjer» setter både dem og meg – oss som betraktere, i en egen tilstand; ingen vet hva som skal skje, men vi opplever nåtiden sammen. Vi stiller oss til rådighet og deler tilstedeværelsen og øyeblikket. Jeg liker denne tilstanden av not knowing - en følelse av åpenhet og forventning.
Denne kvelden skjer det mye. Jeg følger utøverne i valgene de tar: kropper og bevegelser i rommet, nærvær som fanger meg, lyd som bygger seg opp. Instrumenter og elementer som presenteres og flyttes på. Soloer som sameksisterer, interaksjoner og samspill. Bevegelser som produserer lyd. Insisteringer. Crescendo. Brudd. Stillhet. Forsvinninger bak bordet. Lek i trappa. Presentasjon av tekst. Skraping av cymbaler mot gulvet. Rom i endring. Smil som smitter.
Noen ideer følges opp, støttes og vokser, mens andre ideer forsvinner raskere enn jeg skulle ønske. Jeg tar meg selv i å se når det visuelle og kroppslige er i bevegelse, mens ørene spisses når rommet stilner. Selv om det ikke alltid synes, pågår det en aktiv lytting, og av og til lukker jeg øynene og lener meg inn i konserten. Med sine ulike bakgrunner og sjangre finnes det flere lag av lytting mellom utøverne. Det sceniske og lydlige overlapper hverandre, - og det er i dette de bygger verket sammen.
-
Jeg har lenge grublet over begrepet ensemble, både i lys av egne erfaringer og i møte med kveldens Ensemble Haus, - Hva er egentlig et ensemble?
En generell definisjon er en gruppe, et kompani, kor eller et orkester der samspillet mellom individene utgjør helheten. På min arbeidsplass, Teaterhøgskolen, har vi begynt å bruke ensemble som et verktøy - i stedet for klasse - som en måte å fungere sammen på.  Det innebærer å samarbeide, gi og ta plass, initiere og støtte hverandre, og der man kan ha ulike oppgaver mot et felles mål. Det handler ikke bare om det utøvende, men å ta ansvar og holde rammen sammen – for hverandre.
Ut fra mine erfaringer handler det om å kultivere et «vi» - en felles energi. Jo lengre man arbeider sammen og tuner seg inn mot hverandre, desto sterkere blir denne kvaliteten. Litt som med mennesker man har kjent over tid, der man til tross for ulikheter kan kjenne på samhørighet. Og når nye tilkommer, tar det gjerne litt tid før den nye konstellasjonen finner sin form.
I Ensemble Thinking™ øver vi på nettopp dette og på å forholde oss til verket som helhet - det store bildet. Både gjennom det vi kollektivt skaper i stunden og hvordan det leses fra publikumsperspektivet. Nina Martin, som har utviklet praksisen, bruker begrepet «to throw the eye»: å ta kompositoriske valg innenfra verket, enten ved å forsterke noe – fysisk støtte, ramme inn – eller ved å rydde i et kaotisk bilde ved å trekke elementer ut. Det er en måte å koreografere fram «gullet» på, skape dynamiske skift og bygge dramaturgi mens vi arbeider.
-
I Ensemble Haus er det tydelig at de faste medlemmene – Janne, Siri og Magnus – har vært mye på gulvet sammen. De har en egen ro og gjensidig forståelse. Når en gjest inviterer inn, som Jennifer Torrence denne kvelden, tilfører det nytt blod til konstellasjonen. Det er ingen tvil om kompetansen, men jeg blir nysgjerrig på hvordan de finner «vi’et». Med Ensemble Thinking™-briller regnes et ensemblet som mer enn fem individer - når man ikke umiddelbart leser antallet. Jeg leser derfor Ensemble Haus intuitivt som en kvartett, eller en trio pluss en solo, og til tider også som fire soloer som sameksisterer. Samtidig er det mange elementer og lag som virker sammen og skaper en større helhet - et ensemble av elementer:
Hver av utøverne har sin egen signatur, sitt eget instrument, sin egen kropp og bevegelse, og sin egen måte. Steppeskoene har ulike karakterer, Magnus’ tuba blir en egen kropp og Jannes knallrosa skjorte får et eget fokus. Bordet med instrumenter framstår som en stasjon og en utømmelig kilde til impulser.
Det mangler ikke på initiativ og det er mange fine øyeblikk: Siris detaljerte solodans i starten og stillheten med vispene, Magnus’ duo med Jannes hånd på klokkespillet, Jennifers insisterende veiving av rør og tråkk på puter, og Jannes konsentrasjon og rytmiske støtte. Samtidig oppstår det av og til løse tråder – initiativ som ikke følges opp, som dør ut for fort eller hvor jeg føler meg litt snytt: som når Magnus fortsetter å insistere på klokkespillet etter at Janne trekker til seg hånden, men i stedet for å løfte det fram for oss, synker ned bak bordet. Eller Jennifers lydproduksjon som kunne løftet taket, men som ikke forplanter seg ut i rommet. Eller når Siri hoppende og smilende drar med seg Janne fra bakveggen – et øyeblikk som føles som solen som bryter fram gjennom skyene – men som i stedet for å vokse, løses opp.
Det er her jeg tenker på helheten og det store bildet: hva som kunne oppstått dersom ensemblet i større grad hadde støttet og løftet hverandres ideer. Kanskje kunne bildene vart lenger, og kanskje kunne energien vært mer samlende?
Alt i alt oppleves timen med kveldens utøvere rik, til tider noe kaotisk, men også nærværende. Det er noe eget med å være impro-publikum og jeg føler meg alltid heldig som får dele øyeblikket og tilstedeværelsen med dem. Som flere ganger tidligere blir vi sittende og prate i foajéen på Grusomhetens teater, en sjelden perle i Oslo. Ettersnakket er på mange måter en faglig forlengelse av det vi nettopp opplevde sammen, og det gir et ekstra lag at Magnus selv opplevde noe magisk i møte med klokkespillet. Jeg håper at han ved neste tilfelle flytter seg fram på scenen - eller at noen sniker fram en mikrofon.